Hamsun får sin egen plass i Grimstad

skriver Fædrelandsvennen og VG

Vedtatt i bystyret mot stemmene til Ap og Frp - med knappest mulig flertall.
Plassen ligger foran bygningen hvor rettssaken mot Knut Hamsun fant sted i sin tid.
Her skal det også settes opp en byste av forfatteren. Denne er en gave fra hans barnebarn, og plasseringen av denne ble merkelig nok vedtatt enstemmig.

Det er ingen tvil om at Knut Hamsuns holdning vakte berettiget harme under krigen. Han var en erklært nazist, talte varmt om det tyske herrefolket og var den eneste nordiske nobelprisvinner som ikke ga sin nobelmedalje til Finlandshjelpen under krigen.
Det er vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun ble til dels skammelig behandlet under rettssaken etter krigen, ikke minst av de medisinsk sakkyndige, som gjerne ville konkludere med at mannen hadde varig svekkede sjelsevner - kanskje begynte han å bli litt senil. Noe han motbeviste ettertrykkelig ved å skrive "Paa gjengrodde stier".
Dernest er det vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun er en av våre aller største forfattere og meget få Nobelprisvinnere i litteratur. Hans litteratur betraktes fortsatt som stor - særlig av menn, virker det som. Spør en hvilken som helt næringslivsleder om hvilken bok han har på nattbordet, og han vil svare en eller annen Hamsuntittel, med mindre han har erklært seg for analfabet...(Never mind om det som egentlig ligger der er Morgan Kane og et par pornoblader...)

Med andre ord - en svært sammensatt person med både lyse og mørke sider, genial og etisk uforståelig.
Vi skal likevel ikke glemme at de holdninger Hamsun hevdet til dels var allmenne i samfunnet i tredveåra. Norge og Tyskland var de to land i Europa som vedtok raselover. Framtredende medisinere snakket åpenlyst om rasehygiene. Det var langt fra bare i Tyskland antisemittismen hadde gode kår.
Under krigen forsøkte vel de fleste nordmenn å få hverdagen til å fungere og å få mat til seg og sine så godt det lot seg gjøre. Det var få som drev som aktive sabotører - og også dette var en svært omstridt virksomhet - det var først i ettertid de ble utnevnt til helter. Det var også få som var overbeviste nazister både før, under og etter krigen. Hadde krigens utfall vært et annet, hadde kanskje heltestempelet også blitt satt på noen andre. Historien om krig skrives alltid av seierherrene.

Men er det uansett noen grunn til å forbigå Hamsun i taushet? Skal vi bare markere de store personligheter vi kan male et glansbilde av? (Er det noen?) Å nettopp velge plassen foran stedet for rettssaken og i nærheten av biblioteket, vil vel gi Hamsun en plass som gjør at ingen av sidene ved hans utvilsomt store personlighet vil bli glemt. Vi må tåle å minnes også det som er vanskelig - og kanskje til og med lære av det hvis vi er heldige og kloke.