- skal man elske, skriver Gunda.
Hm.
Det er vel ikke bare å pålegge andre å gjøre det? Nokså mange har ingen grunn til å elske sin hverdag.
Selv synes jeg hverdagen har vært mer humpete enn vanlig i det siste - men det er naturligvis i slike perioder at man også setter mest pris på de gylne øyeblikkene.
Å ha evnen til å se dem, berger mange gjennom nokså mye, virker det som.
Det er en av de tingene som aldri slutter å forundre meg i forhold til det jeg jobber med til daglig.
Noen ser lyspunkt og gylne øyeblikk - og gleder seg over det -, selv om de objektivt sett har mer å slite med enn de fleste.
Andre lar sorger og bekymringer - reelle eller innbilte - sluke seg fullstendig og lever et miserabelt liv.
Likevel tror jeg ikke det hjelper på noen av de sistnevnte å fortelle dem at de skal gå hjem og elske sin hverdag.
Det virker nok bare som en provokasjon.
Noen later til å ha fått dette som en nådegave, noen lærer seg det - og antagelig er det også noen som ikke trives med mindre de har noe å klage over.
Tulipanene her har visnet, ute er det kaldt.
Men i ovnen står en karamellpudding, og snart skal jeg koke en biffgryte med rødvin til naboene.
Og frø er i vente. Tomater skal sås.
Det blir vår i år også.
Kvite forteller vitser #45
for 5 år siden
Innlegg
Jeg tenker også at det er en gave å evne å nyte de små øyeblikkene. For de finnes jo i ethvert liv. Men som du sier, en kan ikke pålegge andre å gjøre det slik. Det er vel mer en treningssak.
SvarSlettMen i en verden der fokuset i stor grad ligger på vellykketheten, kan enhver miste motet. Man skal være relativt trygg i livet og på seg selv for å kunne nyte det lille i en ellers stor verden.
Jeg har erfart tidligere i livet mitt at hverdagen har vært mer humpete enn jeg kunne ønske. Jeg tror at det er den erfaringen som gjør at jeg nå kan glede meg så intenst over de små ting i hverdagen.
SvarSlettFor det første: Oppfordringa er vel kanskje i like stor grad til meg sjølv som andre. Som Sine seier så treng ein (eller skal eg kanskje seie eg) øve på å sette pris på det ein har, i staden for å tenke på kva ein kunne fått andre stader.
SvarSlettFor det andre: Eg har levd i eit miljø der ein av partane gjennom mange, mange år høglytt, jamnt og trutt har gjeve uttrykk for si misnøye med situasjonen, utan verken å gjere noko å med det, eller bytte situasjon. Slikt gjer meg litt oppgitt. Den einaste ein kan gjere noko med er seg sjølv. Viss kvardagen er så uuthaldeleg bør ein kanskje heller bruke tid og krefter på å forandre den eller kome seg ut av den. Viss ein ikkje klarer det, får ein det lettare viss fokuset er å sette pris på det ein har.
Amen! (Men du verden så vrient det kan være å faktisk praktisere det, til tider...) ;)
SvarSlettAmen, herfra også :-)
SvarSlettAmor Fati skrev jeg på Hagegal engang, og fikk på pukkelen. Men jeg holder fast ved det allikevel.
SvarSlettDet er ikke lett å se det positive, alltid. Idag måtte jeg kjempe litt, det snør, IGJEN, og jeg måtte lete etter fordelene. Selvfølgelig hadde det vært verre om det hadde regnet !! Snøslapset kan vente til etter 1 april, da slipper jeg å levere post til alle umåkete postkasser. Jippi.
SvarSlettMen jeg har en medkollegåer som sliter, føler seg som i en tvangstrøye, det er ikke lett å vite hvordan man kan oppmuntre. Jeg lytter, spør ikke om grunnen, det er noe med jobben. Glad jeg ser verden med andre øyne. Veldig glad.
Takk for kloke og koselige kommentarer alle sammen. Biffgryten ble god, og kvelden absolutt gylden i går. Vi har noen perler av noen naboer.
SvarSlett