flyttet

Denne bloggen er flyttet til :
http://hildegoghagen.net/

Har ikke bestemt meg for om denne blir slettet, men det blir nok ikke skrevet så mye mer her.

Menn som hater kvinner

- får jeg ikke sett på kino i helga, til tross for invitasjon fra en av døtrene. Altfor mye jobbing. Kanskje kan det bli seinere, men jeg lurer på om ikke dette er en av de gangene man vil forlate kinoen med følelsen av at boka var MYE bedre enn filmen. Stieg Larssons mursteiner kan ikke være lett å gjøre om til film.
Det var virkelig synd at denne mannen døde så ung, her så vi jo starten på et spennende og annerledes forfatterskap. Noe av det som slo meg da jeg leste bøkene - i tillegg til at de jo er knakende godt skrevet - er at Stieg L. har et feministperspektiv som ingen kvinne kunne tillatt seg =)), hun ville blitt refusert...
Men det spørs om underholdningsromaner og filmer er nok til å sette søkelyset på selve problemet, som i alle fall ikke later til å bli mindre, til tross for krisesentre og økt fokus på den private volden. Dette er ikke et privat problem, det er et samfunnsproblem og et mannsproblem. Hvorfor sier ingen det? Det er klart at vold er vold, uansett hvem som utøver den, men hva er det ved mannsrollen og menns levekår i samfunnet som gjør at det ser ut til å bli mer og mer av dette - hvis vi ikke tør å erkjenne det, finner vi det i alle fall ikke ut.
Noen klipp fra de siste dagers nyheter:

Forsmådd mann drepte eksen og flere andre slektninger.

Seksti år gammel kvinnelig natteravn banket opp at to unge menn.

Sterke saker.

Enda verre.

Og den kanskje mest urovekkende av alle.

En helt ung gutt går inn på sin tidligere skole og skyter 15 personer. Alle unntatt en er kvinner. Det var neppe tilfeldig.
Selvsagt er det et fåtall av menn som gjør sånt. Heldigvis. Men de er likevel mange nok til å havne i nyhetene hver eneste uke. Menn blir sjelden utsatt for sånt.
Det er kanskje det som gjør at problemene ikke fokuseres på?

Kvinnerollen er blitt forsket på, gransket og omskrevet i 50 år.
Den har endret seg dramatisk.
Mannsrollen har knapt nok vært på tapetet - selv om menn selvsagt har kjønnsroller i like stor grad som kvinner. Deres kjønnsrolle har fått ekstreme og voldelige utslag som ikke forekom for 50 år siden, uten at noen ser ut til å se dette som et mannsproblem, det er et samfunnsproblem. Er vi ikke kommet lenger ennå, enn at menn= samfunnet, kvinner er det annet (og problematiske) kjønn?
Jeg gremmes, og orker ikke skrive eller tenke mer i dag - etter en slitsom natt på legevakta...

Der ser man for øvrig også utslag av samfunnsutviklingen.
Det meste av natta gikk med til å lappe sammen mer eller mindre beduggede personer. Av begge kjønn, med en snau overvekt av kvinner. For 20 år siden var det stort sett bare menn som tryna i fylla og måtte sy på legevakta. Man kan jo spørre seg om dette er en positiv utvikling eller ei..

Min yndlingshagebok har fått en rival...

Hittil har jeg skrytt mye og uhemmet av Michael Pollan's: Second Nature.
Nå leser jeg "Gardens, an Essay on the Human Condition" av Robert Pogue Harrison.
Dette har jeg jo allerede skrevet om, men jeg kan ikke dy meg for å gjøre det en gang til. Og kanskje gjør jeg det enda mer, når jeg endelig har kommet gjennom hele boka. For det går tregt. Dette er en bok som rommer så mange tanker og nye refleksjoner i nesten hver eneste setning, at det tar minst et par dager å komme gjenom hvert kapittel. Pollan skriver nok langt mer lettlest, men også han med nye perspektiver og vinklinger på hagen som ga meg mang en aha-opplevelse.
Ingen av dem er oversatt til norsk, dessverre. Pollan er oversatt til svensk: En andra natur, men Harrison har jeg bare klart å finne på engelsk.
Dette er altså ingen hagebok i betydningen hvordan dyrke ditt og datt- det er en bok som handler om hagen og dens betydning i menneskers åndelige og fysiske liv.
Det høres kanskje vidløftig ut. Boka er ikke egentlig tung å lese språklig sett - det er dybden i teksten som gjør at man bruker tid og ettertanke på denne.
Abefales, anbefales!

PS
Og da ser jeg at jeg har glemt å skrive noe om ytringsfrihet i dag. Men jeg har da i det minste anbefalt en sjeldent god ytring.

Hvor er logikken, rimeligheten og rettssikkerheten?

Er slikt som dette rett og rimelig?
Tingretten slår fast at den stakkars damen ikke hadde til hensikt å svindle NAV - men dømmer henne LIKEVEL til fengsel!!!
Med andre ord - hun er offer for andres feil, gjør sitt beste for å rette dem opp, og for dette får hun fengsel. Er det noen rimelighet i dette?

Selvsagt ikke, vil vel de fleste av oss si. Likevel er dette helt vanlig praksis i det offentlige Norge.
Jeg har selv opplevd det ved to anledninger. En gang fikk jeg ved en feil selv utbetalt for mye fra NAV i det månedlige oppgjøret. Jeg oppdaget dette, tok kontakt med NAV (eller trygdekontoret som de kalte seg den gangen) og ba dem trekke beløpet på neste oppgjør. Til takk for dette fikk jeg et meget strengt brev med beskjed om at jeg risikerte politianmeldelse og hadde værsågod å betale tilbake beløpet øyeblikkelig.
Det merkeligste av alt er jo at hvis jeg gjør en feil, blir regningen bare avvist av trygdekontorets datasystem, ingen trusler om straff her. Andres feil, derimot - de skal jeg svi for.

Og det er ikke bare i NAV slike holdninger forekommer. Ved en annen anledning fikk jeg en spesielt ufyselig spam-epost i innboksen min, full av barneporno. Jeg hadde hørt om Redd Barnas aksjon mot barneporno på nett, og sendte eposten til deres oppgitte kontakt før jeg slettet den fra egen maskin.
Til takk for dette fikk jeg en mail om at jeg risikerte politianmeldelse for besittelse av barneporno.

Nå har jo Storberget en mulighet til å rette opp noen av den siste tidens fadeser.
Får man for mye utbetalt fordi NAV har regnet feil, så er det vel NAV som har gjort feilen og bør straffes - om noen i det hele tatt bør straffes for en regnefeil. Slike ting må da kunne ordnes i all minnelighet og straff bare komme på tale dersom bedragersk forsett kan antas med stor grad av sannsynlighet?!! Eller er det min rettsoppfatning som er helt på jordet her?

Og hvorfor går man ut og ber folk varsle om forekomst av barneporno på nett hvis hensikten er å anmelde varslerne? Tror de at det er pornogrisene som sitter koser seg med ufyselighetene som kommer til å varsle, eller hva i alle dager er det de tenker på??

Skryter mer enn gjerne!!

Både av mei tai'en og ikke minst de to nydelige jentene!

Konsert..

Nå skal ikke jeg påberope meg å være konsertanmelder, men mitt aldeles subjektive inntrykk har jeg tenkt å notere- ikke minst til eget senere bruk.

Konserten er Den Moderne Maria, med Ensemble 96, et av Norges mest anerkjente kor.
De hadde med seg en slagverker (herfra!!) og en cellist. Det meste av musikken ble framført a cappella.

Dette koret spesialiserer seg på moderne musikk - noe som gjorde at jeg var litt skeptisk før jeg gikk. Mulig jeg begynner å bli gammal, hehe.

Først og fremst: alle utøverne var svært dyktige. Jeg skjønner godt hvorfor dette regnes blant Norges fremste kor.

Musikken hadde jeg derimot mindre sans for.
Dette var i alle fall ingen konsert til å få fred i sjelen av, men i så måte var den muligens helt i tråd med den moderne kvinnerollen.

KOnserten startet med et stykke for vibrafon (?)(jeg har ikke peiling på slagverk...)
Artig sak, men med den akustikken som er i Ringsaker kirke ble det litt plagsomt lydnivå til tider.
Deretter et merkelig verk for kor som bare bestod av hvisking og hvesing. Jeg skjønte ikke poenget i det hele tatt, og begynte å angre på at jeg hadde gått på denne konserten.
Neste nummer - Ave Maria av Marcus Paus ga imidlertid håp om en bedre opplevelse. Dette er et kort korstykke a cappella.
Så kom det mer vibrafon og diverse svenske tekster. Ikke noe for meg...
Et par av Karin Boyes sterke og enkle tekster ble vakkert lest av en vakker, ung svensk dame. Men så ble de samme tekstene radbrukket i atonale korverk - . Mulig andre synes dette er fint, men jeg skjønte ikke poenget med dette heller.

Konsertens definitive høydepunkt for mitt vedkommende var kveldens urframførelse:
Pulchra es tu Maria av Andrew Smith.
Dette var et helt lekkert korverk med spennende klanger og meditative undertoner.
Jeg hadde akkurat lent meg tilbake i stolen og tenkt: "ahhh"
- da det satte inn et bombeangrep av et slagverknummer.
Jeg hoppet himmelhøyt i stolen og hadde mest lyst til å holde meg for ørene.
Slagverkeren er dyktig - og dette er et spennende stykke for slagverk som jeg helt sikkert ville likt i en annen setting, men i kirkeakustikken ble det direkte smertefullt, i alle fall for den som ikke har tilvante discoører.

Deretter fulgte kveldens lengste verk - Stabat Mater av Knut Nystedt, for kor og cello.
Har ikke hørt dette før, og det var et interessant bekjentskap som sikkert vil vinne seg på flere gangers høring. Utvilsomt et krevende verk, og flott framført.

Kveldens avslutning var "När natten skänker frid" av Karin Rehnquist.
Dette er en vakker og fredfull komposisjon, hvor lyset ble gradvis dempet under sangen.
En fin avslutning på en svært blandet opplevelse.
- og dirigenter bør dirigere, ikke skravle.